Prahas moderne kunstmuseum

Så endte vi opp i Praha til slutt. Arkitetkur skulle beskues, kunst skulle fordøyes og mat skulle nytes. Det var en flott tur, og inntrykkene jeg, Sofie, sitter igjen med er så mange at det nesten er vanskelig å sortere. Likevel er det et sted som stikker seg spesielt ut i minnene mine fra Tjekkias hovedstad.

Klassen i museets inngangshall

Det første stedet som faller inn i tankene mine når jeg tenker på Praha er museet for moderne kunst i den klassiske byen. Jeg ble svært overrasket over hvor stort og velutstyrt museet var, i tillegg til at det bar preg av gamle Sovjet. Heisene var hysterisk trange og kafeen i bygget - om det kan kunne kalles en kafé - var så stusselig at de heller burde vært foruten. Men for et bygg! Uendelige haller av kunst - spennende kunst - som strakk seg over flere etasjer i en fascinende åpen løsning.

En annen ting jeg la merke til i museet var den enorme mengden vakter som til stadighet patruljerte hallene. Uniformerte, stille og nesten bortkastet sysselsatte vagget de langsomt gjennom de enorme - og gjerne tomme - rommene. Bare det synet i seg selv er verdt å skrive et blogginnlegg om. Da jeg spurte en vakt om veien til toalettet ble jeg mutt fulgt til døren, en stille, trykket tur forbi kunsten jeg godt kunne vært foruten.

Museet lå et lite stykke utenfor den komersielle byen, og da vi kom dit (riktignok på slaget da det åpnet) var det tilsynelatende tomt, utenom de uttallige vaktene, selvsagt. Det tok seg noe opp etter hvert som tiden gikk, men etter besøket satt jeg igjen med en følelse at kunsten sto seg for seg selv. Kanskje det var det massive bygget som skapte dette inntrykket; kanskje det rett og slett var for stort. Underlig var det i alle fall, og jeg lurer på om vaktene føler seg bestirret når de mutters alene vokter hallene - det hadde jeg følt.